Etter krigen ønsket Bjørn Egge å finne gravene til kameratene som døde i fangenskap. I sine memoarer forteller han om reisene tilbake til Sonnenburg i 1947 og 1948 – og om hva en grav i Norge kunne bety for familiene.
Under fangenskapet i Sonnenburg hadde Bjørn Egge sett medfanger dø. Da krigen var over, skrev han at tanken på kameratene som var blitt liggende igjen, ikke slapp taket. Allerede i 1945 ba han om at arbeidet med å føre levningene hjem til Norge skulle begynne.
Først fikk han beskjed om at fangene var gravlagt i en fellesgrav, og at enkeltpersoner ikke kunne finnes. Egge mente likevel at han hadde sett tegn på individuelle graver. Etter lang korrespondanse reiste han tilbake sammen med en gruppe som blant annet omfattet representanter for krigsgravarbeidet og tannleger som skulle bistå med identifisering.
I memoarene beskriver han et overgrodd gravområde med enkle tremerker. Noen var merket med dødsdato, men ikke navn. Gruppen fikk hjelp på stedet til å undersøke gravene. Egge forteller at levningene etter flere av kameratene ble funnet og ført hjem, slik at familiene fikk en grav å besøke.
For Egge var dette mer enn en praktisk oppgave. Han hadde møtt etterlatte og visste hvor mye fraværet av en grav betydde for dem. Reisene til Sonnenburg knytter dermed fortellingen om fangenskapet til arbeidet for verdighet etter krigen.
Les videre
Krigen og fangenskapet · Tidslinjen · Boken · Arkivet
Kilde: Bjørn Egge, A Warrior for Peace, særlig s. 140–146. Artikkelen gjengir hans egen beretning, ikke en selvstendig arkivverifikasjon av hver detalj.