Dokumentarfortellingen
Filmen følger avgjørende vendepunkter i Bjørn Egges liv og setter personlig vitnesbyrd inn i en større europeisk historie om okkupasjon, fangenskap, gjenoppbygging og humanitært ansvar.
Dokumentar · Arkiv og rettigheter
Bjørn Egge – En kriger for fred
En dokumentarisk inngang til soldaten, fangen, generalen og humanitæren.
Se hele dokumentaren (48 min) her – med norsk og engelsk tekstingTilgjengelige versjoner
Hele dokumentaren (48 minutter) kan ses øverst på siden, med norsk teksting tilgjengelig i spilleren.
Tilgjengelig – slå på teksting (CC) i spilleren og velg engelsk.
Kan aktiveres senere dersom en slik versjon produseres.
Visning og rettigheter
Dokumentaren (regi: Trygve Berge og Svein Rune Nyland; produsert av Ny Film a/s og Bergefilm a/s, 2009) vises via familiens offisielle YouTube-kanal, og nettstedet lenker kun til denne bekreftede kilden. Se dokumentaren på YouTube ↗
Kapitler og full transkripsjon
Hele dokumentaren er transkribert, i Bjørn Egges egne ord. Åpne et kapittel for å lese teksten, eller følg lenken i kapittelet for å se akkurat den delen av filmen.
Introduksjon
Jeg har jo vært med og kriget, jeg har vært med i tre kriger, og alt har jo da vært for å komme frem til freden. Det er jo ikke fordi at vi synes det er moro å skyte mennesker, men av og til så er det nødvendig, og derfor kaller jeg meg en kriger for fred. Bjørn Egge døde 25. juli 2007, nær 89 år gammel. Gjennom sitt arbeid i forsvaret i FN og i Røde Kors jobbet han hele livet for fredens sak.
Barndommen
Jeg er jo født i Kristiansand i 1918. Da jeg var to år, flyttet familien til Kristiania, som det het den gangen. Far var grubeingeniør, utdannet i Tyskland, som sivilingeniør. Og det var jo perioder da, hvor han var arbeidsløs, og det var ganske hardt hjemme. Han var streng, han ga ris, og det likte ikke jeg altså. Det å få juling, altså det at noen skulle liksom slå meg det der, det har fulgt meg hele livet. Faren slet med å få nok arbeid til å brødfø en stor familie, og i 1929 ble han arbeidsledig.
Dette landet går ikke an å bo i. Det er ikke mulig å få jobb. Så jeg har nå fått en jobb i Amerika. Nå emigrerer vi til Amerika og legger dette landet bak oss.
Amerika, 1929
Og vi reiste over på cabin-klasse, første klasse super, og kom til New York. Den 19. august, 1929, den dagen jeg fylte 11 år. Og det var ganske, ganske rart å komme til et fremmed land hvor vi ikke kunne språk engang. Amerika ble ikke den drømmen de hadde håpet, og året etter reiste moren og de fire barna tilbake til Oslo. Og så endte vi opp på Tåsen skole, for da bodde vi like i nærheten av Ullevaal stadion.
Mobbingen på Tåsen
Og der hadde jeg en skrekkelig opplevelse da jeg kom hjem, fordi at du kommer inn på skolen, og så er du annerledes. For å ha vært i Amerika, så hadde vi noen klær da, som var amerikanske, og vi var annerledes utseende, og det skal du helst ikke være. Og da, på hjemveien fra Tåsen skole og ned da mot Ullevaal stadion, så var det et skogholt på høyre side når du går fra Tåsen skole. Jeg ble plutselig overfalt av en guttegjeng som bandt hendene på ryggen meg og bandt meg til en trestamme.
Og de kappedes om å være mest mulig jævlige, og de stakk sånne spyd inn i meg og spyttet på meg og kastet stein på meg. Jeg var livredd for det, så jeg skrek som en stukken gris. To av de guttene som var med på det, de ble torturister på Victoria-terrasse under krigen mellom 40 og 45. Så det sier meg at den der mobbingen, voldsmobbingen, at hvis den får lov til å utfolde seg fritt, så ender det opp i et diktatur og totalitært styre.
Det var vanskelig å få nok penger til utdanning for en stor barneflokk. I 1933 skaffet derfor faren hyre til Bjørn. Planen var at han etterpå skulle søke seg inn på Sjøkrigsskolen. Til det krevdes det tre års fartstid.
Til sjøs som dekksgutt
Nå skal du ut i den store verden, sa han. Du kommer til å møte folk som er brune over hele kroppen, eller svarte, eller gule. Og så tror du med en gang at du er overlegen disse menneskene. Og du da begår lett den feilen at du behandler dem sånn ovenfra og ned. Men det må du ikke gjøre, sa han. Sett deg ned. Du har mye å lære av disse menneskene som du ikke har tenkt på. Og du kan også lære dem noen ting. Men ikke tro at du er noe bedre enn de andre.
13. juni 1934 gikk dekksgutt Bjørn Egge om bord i motortankeren Maridal for å starte sin treårige reise. Jeg var trøtt bestandig, ikke sant? Vi gikk på for eksempel klokka 12 om natten. Så var vi på vakt til klokka 4 om morgenen. Så hadde vi fri fra 4 til 8. Og så gikk vi på igjen klokka 8 til halv 12. Og så hadde vi fri fra halv 12 til 7. Og så var det sånn rundt hele. Men aldri en hel natt søvn, altså. Da vi gikk i land så hadde disse gutta matrosene passet alltid på førstereisguttene.
Når vi kom til Buenos Aires så var det noe som heter Perlegangen. Altså det er sånn noen bueganger hvor alle sjappene lå, ikke sant? Så vi drakk øl og så vidt sånt. Da passet matrosene bare på at vi ikke skulle komme borti noe. Det var en veldig fin kultur, altså. Dekksgutt Bjørn fikk imidlertid snart merke det strenge hierarkiet ombord. Så står båsen der og forteller oss om verdenssituasjonen. Og så sa han så mye dumt.
Så sa jeg, men båsen, det er jo ikke riktig det du sier her. Og så hugger han øynene i meg og sa Hva faen er det du snakker om, sa han. Dette har du ikke noe greie på. Og dessuten sa han, hvis du ikke holder kjeft, så drar jeg til deg, sa han. Og jeg skjønte ikke hva jeg hadde gjort noe galt. Men så, da alle var gått fra messa, De skulle ut og tørne til igjen. så stoppet en matros meg. Og så sa han, du er nykommer, så skal jeg si deg en ting, sa han.
Vær klar over det, at båsen har alltid rett. Ikke alle oppdrag var like forsvarlige. Vi gikk jo med 100-oktan bensin, de gassene som utvikles der, det var ganske giftige og sånn. Så ble vi beordret ned. for å dra på med skrubben og få av det der glødeskallet og så videre, Og rense tankene. Så sier styrmannen: når dere føler at dere begynner liksom å bli glade, så bare rykker dere i tauet. Vi hadde tau rundt livet. Og så må det komme opp.
Men så var det at det var akkurat som en sånn deilig rus. Så vi ville ikke opp da styrmannen rykket i det. Så vi bare fortsatte litt å synge og sånt. nå. Og da tok styrmannen da enden på linene rundt nokken på vinsjen, og så heiste han oss opp, slengte oss på dekket, og så spylte han oss med iskaldt vann. Så etter ti minutter, et kvarter, så var vi i orden igjen, og da var det ned og fortsette. Bjørn Egge var til sjøss i tre år.
Så dro jeg til Bodø da i 1938, i begynnelsen av høsten, og kom inn i tredje gym. Og så var det så mye kjekke jenter oppe i Bodø, så vi fikk jo ikke lest noe særlig. Så jeg strøk til juletentamen. Så ble jeg kalt inn til rektor og sa han, Ja, du Bjørn Egge, du er nå en gild glunt, men du vet du kommer til å stryke til artium. Jeg strøk ikke, men det var jo så dårlig artium, at jeg kom jo ikke inn på noe. Allikevel ble han høsten 1939 tatt inn på befalskolen.
9. april 1940 befant han seg på Akershus festning.
9. april 1940
Klokken 6 var det full alarm. Og da fløy tyske fly over, og befalet ropte da: det er bare å komme seg opp på loftet og skyte gjennom taklukene på flyene som fløy innover da festningen og mot Fornebu. Men så i trappen opp på der, så plutselig ble jeg stoppet av den gang løytnant Sigurd Sparr, senere generalmajor. Han hadde nettopp fått et liten barn, og så plutselig så stopper han og sier han, Egge, ta vare på dette her.
Og plutselig så sto jeg med et lite barn i armene, og når nå barn og barnebarn spør: hva gjorde du, moffa, den 9. april 1940? Da var jeg barnevakt, må jeg svare. Og så ble vi da marsjert direkte til Stryken, ovenfor Harestua, og var de første som tok imot tyskerne da de kom ut av Oslo og var på vei nordover. Og det var en litt ubehagelig opplevelse, for vi var jo vettskremte unge gutter som aldri var blitt skutt på med skarp ammunisjon.
Og vi holdt de tre døgn, og så ble vi da trykket tilbake, og da endte vi til slutt opp ved Randsfjorden. Vi ble da dimittert der, i siste halvdelen av mai. Vi var engstelige. Vi var glad i livet, vi var unge, og hadde opplevd så veldig mye, og tenkte at er det slutt allerede? Instinktivt så følte vi at dette finner vi oss ikke i, det må det gjøre noe med, og da blir ditt eget liv ganske lite i forhold til det som det hele dreies om.
Etterretning og flukt til Sverige
I Oslo kom Bjørn Egge i kontakt med en illegal organisasjon som jobbet med etterretning for de allierte. Men jeg gjorde min plikt, og ble da sendt til Nord-Norge og ble tatt på fersken i Mo i Rana. Jeg holdt på å måle opp et tysk luftvernbatteri, men jeg greide da å rømme unna og kom til Sverige. Jeg meldte meg frivillig til å komme over videre til England. Det tok tid å komme seg videre. Bjørn bestemte seg for å korte ventetiden med studier i Uppsala.
Så da hadde jeg en venn som var sammen der, han var kunsthistoriker, han sa, jeg melder meg på kunsthistorisk institutt og fortsetter mine studier. Hvorfor kan ikke du bli med? Jo, tenkte jeg like godt å prøve det, for vi blir ikke så gamle allikevel, men vi kan gjøre noe som vi har glede av i øyeblikket, men som i grunn ikke betyr noe senere, for vi skulle jo da over Nordsjøen, ikke sant? Det var en farefull ferd, og så skulle vi ha fallskjermkurs, og så skulle vi hoppe tilbake i Norge og fortsette å slåss, så vi regnte ikke med å bli så gamle.
I mars 1942 kom sjansen
Kvarstadbåtene, mars 1942
mange norske frivillige hadde ventet på. En rekke norske skip hadde etter krigen start blitt holdt tilbake i Sverige. På grunn av det fikk de tilnavnet kvarstadbåtene. Nå ble det vedtatt at de kunne forlate nøytralt svensk område. Norske og britiske myndigheter planla derfor å føre skipene over til England. Den 31. mars gikk vi da ut med fem minutters mellomrom. Så kom vi et godt stykke ut i Nordsjøen, og så kom det to tyske krigsfartøy, som da forlangte at vi skulle stoppe.
Men vi hadde altså da lovet svenskene at vi ikke skulle overgi skuta til tyskerne. Vi hadde lagt dynamitt i ene rommet forut, og i et rom akterut, med ledning opp til styrehuset, hvor skipperen kunne trykke på en knapp, og så ble bunnen blåst ut av skuta. Før skipperen rakk å sprenge skuta, ble den bordet av tyskerne. og så gikk det noen minutter, og så ble det et øredøvende spetakkel. Det kom luker og skjærstokker og bommer ned over alt.
Jeg falt på ryggen, og det var helt tåkete. Mannskapet ble etter hvert plukket opp og tatt i tysk forvaring. Og de tyske sjøoffiserne var drillet inn med respekt for Genèvekonvensjonen. Så vi ble altså da tatt i land i Frederikshavn og skysset derfra til en krigsfangeleir.
Krigsfange: Marlag und Milag Nord
Så vi kom da til et sted som het Marlag und Milag Nord. Og da ble vi behandlet som skikkelige fanger, og vi hadde inspeksjon fra Internasjonale Røde Kors, som protesterte hvis vi ikke ble skikkelig behandlet, og fikk da adgang til bibliotek. Vi fikk tilsendt idrettsutstyr, kule, diskos, spyd, fotball, alle mulige ting, og ble ikke tvunget til å arbeide. Og så fikk vi pakker da, for den maten vi fikk da, den vanlige, den var ikke så særlig å bli fet av.
Men vi fikk da Røde Kors pakker med masse gode saker oppi. En annen ting var at vi kunne studere i England, altså ved et universitet i England, og fylle ut oppgaver, ikke sant, og sende litt. Det blir da sensurert og sendt tilbake resultatet. Det var en helt utrolig tilværelse det der, altså. Idyllen ble imidlertid snart brutt. Kvarstadfangene skulle få sin dom av den tyske stat.
Dødstiltalene i Kiel
Vi var jo på eneceller da, i dette tukthuset i Rendsburg. Og så leses tiltalen. Rømt fra Norge: dødsstraff. Forsøkt å krysse i Nordsjøen uten tillatelse fra tyske myndigheter: dødsstraff. På vei til å gå inn i fiendens rekker og fiendens tjeneste, dødsstraff. Og da var det, det husker jeg så ut av vinduet, det var nyutsprungne trær. Dette fengselet lå ved Kiel, altså ved Kielkanalen. Og så så jeg og tenkte, aldri skal jeg få se det.
Der regnet vi med at vi ville bli skutt. Det ble ingen dødsdom, men 12 års fengselsstraff som skulle sones etter krigens slutt. Men så kom vi altså da
Sonnenburg – natt og tåke
til et sted som heter Sonnenburg, som var et av de jævligste stedene, som er totalt isolert, på eneceller, og nesten ikke noe mat, altså. Ikke pakker, ikke brev, ikke nyheter, ikke lesestoff, ingen kontakt med utenverden. og det gikk på psyken løs, ikke sant? Man begynner å lure på hvem man er, og så videre. Og så mistet man vekt. Så vi ble jo så avkreftet og tynnet, at du varte ikke så lenge, altså når du fikk en forkjølelse, så gikk den over i lungebetennelse, og så strøk det med.
Og vi mistet altså 43 mann av de 151 som ble plukket opp. Vi visste ikke da at vi var blitt Nacht und Nebel-fanger. Opprinnelig så betyr det nomen nescio på latin, nomen nescio, navn ukjent. Men det satt jo fanger på disse kontorene, og hver gang det var en som ble borte og sendt på transport, så så de ham aldri mer. Så sa de at han forsvant i natt og tåke — Nacht und Nebel. Hvis du setter en mann inn og tar livet av han, så blir han en helt.
Da blir de ham aldri kvitt. Hvis han bare blir sittende der og lider, så lider han for oss, ikke sant? Og får skrive hjem og fortelle, og så vidt sånt. Men så fant du ut at hvis de tar folk ut da, og bare lar dem forsvinne, altså politiske forsvinningsfanger, sånn som de drev med i Sydamerika, da vil det skremme befolkningen hjemme. kanskje vi ikke skulle kjøre på så hardt, for da vil det bli verre hvis de lever. Det gikk jo med en konstant angst, ikke sant?
Det er som en sånn stålklype som satt om hjertet, ja, den ble du aldri kvitt. og så plutselig så våkner det jo, så er det han som ligger i cella ved siden av: han er død. Og så går det en uke, så er det han som er rett over gangen: han er død. Og så er det lenger nede, at dette var gutter som vi kjente, ikke sant? Det var unge gutter, så det gikk i konstant redsel. Og så gikk det en konstant sult, som var altså fysisk, sånn at det var helt uutholdelig.
Da jeg våknet en morgen med en sånn knortete kul i magen, kunne ikke begripe hva det var for noe jeg hadde spist. Så var det ryggraden min, og så var det sånn pergamentskinn utenpå. Når du satt alene på cella der, så tenkte du på alle de gode minnene du hadde, ikke sant? Fra turer i Nordmarka, seilturer eller sånt, og forsøkte å fremkalle det, i stedet for å sitte og tenke på hvor håpløst alt sammen var, at dette går, for redselen satt der, natt og dag, og sulten satt der, ikke sant?
Jeg ble jo tillitsmann, fordi jeg kunne en del språk, jeg hadde jo artium, så jeg kunne kommunisere direkte med tyskerne, og så kunne jeg da være mellommann, for det var mange franske og belgiske og luxemburgske fanger i dette fengslet. Men så var det det at når en skulle dø, og hvis det var det da sånn, ikke var midt på natten, så ble jeg hentet ned i cella, hvor han da ba om å hilse mor og far, og så videre sånt, og så: bare lov meg én ting — hvis bare en av gjengen kommer hjem, så skal dere love at dere forsøker å få begravet oss i norsk jord.
Jeg vil ikke råtne i tysk jord.
Sachsenhausen
I november 1944 ble de norske fangene flyttet til Sachsenhausen, hvor de fikk i oppdrag å gå inn militærstøvler. Dette når du går i et sånt åttetall fra halv seks om morgenen til halv seks om kvelden, bare som en sånn idiot som går rundt der, så får du jo tid til å tenke, hva er det som får oss til å gjøre dette her, hvordan kan menneskene finne på noen sånne idiotiske ting, putte hverandre i bur og plage hverandre i hjel, hva er det for noe?
Det var jo strukturen på samfunnet, at du ga all makt i hendene på ett menneske, og da går det gærent, ikke sant. 1945. Nazi-Tyskland nærmet seg sammenbrudd. I slutten av januar ble over 800 fanger i Sonnenburg henrettet. I begynnelsen av april ble Bjørn Egge og de andre norske NN-fangene
Reddet av de hvite bussene
hentet ut fra krigens mareritt av svensk Røde Kors. Over tre års fangenskap var endelig over. Da gikk jeg av toget i Uppsala, og så skulle jeg gå nå, men jeg visste ikke hvor jeg skulle gå inn, for vi var jo vant til å få beskjed om vi skulle gå til høyre eller venstre. Så bare gikk jeg rett frem, og så kom jeg opp til universitetsbiblioteket som heter Carolina Rediviva. Og så snudde jeg rundt og gikk tilbake igjen, og var nok så forvirret.
Og så så jeg en plakat i et vindu, der stod det «Ansiktsmassasje, kroner 15». Tenkte jeg: det måtte være herlig, at noen som skulle pleie ansiktet uten at de slår deg, ikke sant? Det var en ganske stor forandring. Og jeg gikk lykkelig ut derfra, så kjøpte jeg et wienerbrød med smør og appelsinmarmelade. Og da var jeg i syvende himmel.
Hjemkomsten
27. mai ble familien endelig samlet igjen. Da sto mor på Østbanen og gråt sine modige tårer. Men da slapp jo vi billig, bortsett fra at min bror, den eldste broren, var jo omkommet, og broren nummer to, han hadde vært i flyvåpenet i England og kommet noenlunde godt fra det. Og min søster var gift med distriktslegen i Tana, som hadde vært med på denne tilbaketrekningen. Og jeg kom da fra Tyskland, så mor jo var lykkelig da.
I 1947 fikk Bjørn Egge i stand en ekspedisjon
Ekspedisjonen for de falne, 1947
for å få hjem likene av de norske fangene. Men det var en ganske ubehagelig følelse. Noen var da helt gått i oppløsning, andre hadde en sånn hvitt mugg over hele ansiktet, andre var svart gelé. Da var ikke nervene veldig sterke, altså. Cirka 40 mann ble fraktet hjem og begravd i Norge. De ble da kjørt til domkirken, så var det en høytidelighet der og med familien og det hele. Men de var jo veldig glad for å få et sted å gå til.
Det er jo det som den store tomheten, at hvis et menneske blir borte, så har du ikke noe sted å gå og sørge. Så det betyr veldig mye. Hjemme i Norge ble han engasjert av etterretningstjenesten til avhør av tyske soldater. De var litt i tvil om de turte, for kanskje vi ville hevne oss på tyskerne. Men de tok nå sjansen på det. Så gikk vi kurs i tre uker på Akershus, hvor vi lærte hvor divisjonene hadde vært hen. Så når vi avhørte disse her, så kunne vi i detalj vite når de var hvor.
og hvis de da begynte å lyve, så ble de overlevert til den brittiske etterretningstjenesten. Men så var jeg på permisjon i Oslo. Så stoppet en kaptein som hadde vært i England. De var veldig flotte, disse guttene. Det var jo hvitt belte og hvite gamasjer. Og de hadde jo fruktsalat på brystet og greier, sånn. Han kjente meg igjen med en gang. Så sa han, «Egge — du søker Krigsskolen!» Til sin egen forbauselse ble han tatt opp.
Krigsskolen
I november 1945 startet tilværelsen som krigsskoleelev. Og det hjalp meg veldig, for da var det opp klokka seks om morgenen, så var det gymnastikk og stell, og så var det ut på øvelse. Og det var liksom et regulert liv. Så det hadde jeg veldig godt av. Vi kom der langsomt tilbake til hektene igjen. Også privat skjedde det store omveltninger i unge Egges liv.
Kjærligheten
Jeg ble nemlig forlovet litt raskt, like etter krigen, og så gikk det dessverre over styr, og jeg synes det var så forferdelig dette her å bryte en forlovelse. Og så har jeg bestemt meg at jeg skal aldri ha noe med kvinnefolk å gjøre i dette liv, ferdig med det der. Men så hadde jeg en god venn på krigsskolen, og så sa han, slutt med det, verden er full av pene damer. Kameraten tok saken i egne hender før krigsskolens årlige ball.
Hyv deg i pjaltene, jeg har skaffet deg en dame. Å, jeg var så sur. Og det var også da bestevenninnen til hans forlovede. Og jeg så ikke på dama, snakket ikke med henne ved bordet, jeg bare var sur. men så var det dans etterpå. Og så var det så lett som en fjær, og så var det et eller annet som sa pang, og så var det gjort. Og det er min kjære kone, som jeg nå har vært gift med i 59 år. Så det må jeg si at det er en av de gode ting som har vært etterpå i livet.
I 1948 ble Bjørn Egge rekruttert til etterretningstjenesten.
Etterretningstjenesten
Og jeg var da altså mesteparten av tiden sjef for tredje avdeling, hvor jeg da sammenfattet all den etterretningen som kom inn. hær, flyvåpen og marine, og også produksjonskapasitet og så videre. Og sendte hver måned ut en månedlig etterretningsrapport som gikk til alle de som hadde behov for det i forsvaret, og også i det sivile etater. Trusselen var jo Sovjetunionen, som selv var et totalitært styre. Kommunismen i den form den ble praktisert i Sovjet, den var vi redd.
På slutten av Stalins liv, frem til 5. mars var det vel han døde i 1953, da sendte de ganske mange spioner inn i Norge. Vi greide å arrestere noen av disse her, og vi spurte dem hva er dere er ute etter i Norge. Ja, vi er jo ute etter å påvirke opinionen, og få dem til å se det gode i det sovjetiske systemet, og håper at de en gang vil slå det sammen med oss.
NATO i Paris
Bjørn Egge ble i 1955 stasjonert i NATO i Paris. En viktig oppgave var å overbevise USA, Frankrike og England om at Sovjet var en trussel mot Nord-Norge. Vi måtte da mobilisere for å kunne få overbevist de andre, så jeg ble da utstyrt med en ekstra stjerne, og sendt for å gjøre et større inntrykk, og måtte stille opp foran standing group, de tre store gutta, og begrunne dette her da. Resultatet ble oppgradering av trusselvurderingen for Nord-Norge, og etablering av NATO-baser i området.
Infanteriet har nå solid utstyr og moderne våpen av samme type som i andre NATO-land. Hæren er for en stor del motorisert, artilleriet er styrket, stridsvogner hører med i oppsetningen. NATO er jo da blitt noe helt annet enn det opprinnelig var. Det er jo bare én virkelig supermakt, og det er amerikanerne. Og hvis de da skal bruke NATO som et sånt redskap, så er ikke jeg så veldig begeistret for det.
FN-oppdraget i Kongo, 1960
Da provinsen Katanga brøt ut av republikken Kongo høsten 1960, oppstod det en internasjonalt betent situasjon. Statsminister Lumumba henvendte seg til FN for å få sendt inn fredsbevarende styrker. En slik operasjon krevde en godt utbygd etterretning med en sjef som ikke tilhørte en tidligere kolonimakt, og som snakket både fransk og engelsk. Bjørn Egge var den eneste med de nødvendige kvalifikasjoner. Jeg hadde jo da sittet på celle med en fransk professor i fangenskapet i Tyskland, og fått min skolefransk da veltrenet, og kunne arbeide på fransk, og så hadde jeg jo da bodd i Amerika, og jeg hadde jo engelsk, så jeg kunne greie det der.
Jeg ble kalt opp til forsvarssjefen da, og han sa at jeg måtte reise til Kongo, og jeg sa: nei, der er det krig. Jeg kan ikke reise dit. Jeg har kone og tre små barn. Og han sa: du aner ikke hva du sier. Nei takk, sa jeg. Det er et fantastisk springbrett for videre avansement. Ja, så gå hjem og snakk med kona, da. Så gikk jeg hjem og snakket med min elskede, og hun sa: jeg skjønner jo at du har veldig lyst, sånn faglig, men kan du ikke ta det for en måned, og så være veldig forsiktig, så du ikke kommer borti noe tull, så går det sikkert bra.
Og så jeg dro dit, og jeg var der nesten et helt år. Og så er det første prøveoppstillingen på Kamina-basen. I dag er altså Kamina på FNs hender, men for bare noen måneder siden ble de siste kampene utkjempet her, i de hektiske dagene mellom jul og nyttår. Det gjaldt jo å forhindre blodsutgytelse i alle de konfliktene som lå inne der, og særlig den da, hvor da storkapitalen faktisk hadde greid å karre til seg denne rikeste provinsen, som hadde 60 prosent av alle de verdiene som var i Kongo, og så hadde de da satt inn en velvillig kongoleser, som hette Moïse Tshombe, og lot han da være president.
Belgiske og amerikanske selskaper med interesse i Katangas kobber og diamantgruver finansierte leiesoldatene. Altså store internasjonale selskaper, som da betalte de leiesoldatene som da skulle sikre at de skulle beholde Katanga, og som da hadde da FN som hovedmotstander. Egge ble selv truet på livet. Og jeg sto og snakket med en FN-offiser, og så plutselig kjennet jeg en hard gjenstand som ble kjørt inn i siden bakfra.
Tenkte: hva er dette her for noe? Og så snudde jeg meg, og så så jeg inn i øynene på en av disse lederne, en fransk major, som hadde da vært i et sånt napalmangrep, så halve ansiktet hans var bare et gjengrodd arr, og så hadde han et øye som stakk i meg, og så sa han, Du er en forræder mot den siste hvite bastion i Afrika. Deg skal vi ta knekken på. Jeg sto som nummer tre på likvidasjonslista til disse karene her. Så det var ikke bare moro.
FN-troppenes oppgave var å få leiesoldatene ut av Kongo, men det lyktes dårlig.
Dag Hammarskjölds død
I stedet brøt det ut full krig, og FNs generalsekretær Dag Hammarskjöld dro inn for å megle. og det var i den operasjonen han ble borte. Natt til 18. september 1961 styrtet flyet med Dag Hammarskjöld i Rhodesia. Bare en av passasjerene overlevde. Bjørn Egge var FNs første representant på åstedet. Jeg ba om å få se dette liket, og da kunne jeg se med en gang at det var Hammarskjöld. Og da så jeg tydelig at han hadde et rundt sår midt i pannen, men det har blitt en svær historie det der om det er sår, for det at det kom folk etter meg som påstod at det var ikke noe.
Men nå har man altså fått tak i bildene av liket. Og så viser det seg da at det er retusjert hele pannen. Så det må jo være noen som er interessert i å få bort sporene etter det som skjedde. De rhodesiske myndighetene tok ikke imot FNs representant med velvilje. Det var en veldig fiendtlig atmosfære, fordi at rhodeserne så jo på meg som representant for fienden. Og hovedfienden, det var jo Hammarskjöld, som da hadde uttalt offentlig at han skulle gjøre slutt på hele kolonisystemet.
Så var det først en flyhavarikommisjon som bestod av bare britter. De kom til at det var flygerfeil. Jeg protesterte vilt på det der, for jeg sa at det skjer ikke sånn uten at det er noen som har villet til at det skulle skje. Så ble det en ny flyhavarikommisjon, som da ble nedsatt av representanter for forskjellige land, FN-land. Og deres konklusjon var at det er mulig at det er en flygerfeil, men det er like mulig at det er en sabotasje.
Alle de hypoteser som er fremsatt er mulige, men de bør undersøkes. Og det ble aldri undersøkt. Så jeg synes at hele den der historien her, den lukter vondt da. Jeg kom tilbake til Norge da i slutten av september 1961. Men det var jo litt rart å komme hjem da, og inn i fredelige forhold.
Forsvarsattaché i Moskva
Tilbake i Norge gikk Egge et år på Forsvarets Høyskole, før han i 1962 ble spurt om å være forsvarsattaché i Moskva. Så sa jeg, jeg kan ikke reise til et land hvor jeg ikke kan lese avisen engang. Og de sa: du trenger ikke lese avisen, det er noen som oversetter for deg. Ja, men jeg har vært såpass lenge i etterretningstjenesten at jeg vet at det som vi er interessert i, det blir ikke oversatt. Så du må kunne språket.
Så jeg stilte som betingelse at jeg fikk russisk undervisning i et år. Og det fikk jeg. Så jeg leste russisk da fra åtte om morgenen, langt ut på kvelden, i et helt år. Og kom dit da. Hans oppgave var å følge med på utviklingen i det sovjetiske forsvaret. Jeg hadde jo gått kurs da i CIA, FBI, MI6, så jeg var veldig godt forberedt. Som den første militærattacheen som skulle dit bort, var jeg sikker på at jeg var helt suveren.
Så blant de tingene som de sa, du er jo en ung mann, ikke sant, så de vil sikkert forsøke seg med damer på deg også. Og så måtte du være til stede ved disse paradene. Da viste de gjerne sine våpen, for å skremme andre og vise hva de hadde. Men jobben innebar også andre plikter. Først så var det da cocktailparty, da kom du sivil. Kanskje klokken fem. Men så klokken syv, så var det en prijom, altså en mottakelse. Og da skulle du være i uniform.
For da skulle du vise flagget. Og så kom det da klokka ni. Så var det diner. En obed. Og da skulle du være i smoking. Og du kan skjønne du ble ganske trett av det der. Men jeg hadde en annen vanskelighet, og det var det at de drakk så mye, vet du. Og jeg tålte ikke så mye, men jeg vet akkurat når det er nok. Og da pleide jeg å si at jeg beklager, men nå greier ikke jeg mer. Og så etter først så skåler du for hæren, så marinen, så flyvåpenet.
Og så skåler du for det ene og det andre, og så plutselig er det en som skåler for freden. Og da hadde jeg kjent at her — nå er det nok. Og da sa jeg: beklager. Hva? Og så var det et helvete. Altså, er du mot freden, vet du? Hvis du var god nok i russisk, så kunne du gå frem til en general, eller en admiral, eller en diplomat. Men da kom disse KGB-folkene med sånne spisse albuer og forsøkte å dytte deg vekk. Så da måtte du plante bena ganske hardt.
Så var det en gang jeg spurte — jeg spurte dem: hvorfor er dere så redde for Norge? De hadde jo stadig sånne fiendtlige oppslag om Norge. Nei, det er ikke det, men dere ligger jo under amerikanerne, bare følger amerikanerne på alle bauger og kanter. det er dét vi er redde for, sa han. Nei, det var jo vanskelig for familien. Min kone er filolog, så hun lærte seg språket. Hun er ikke så skvetten, så hun greide seg godt det.
Men så skulle vi vise da russerne at vi ikke hadde noen fordommer eller kom med sånne fordommer. Så vi sendte den eldste på russisk skole. Og der viste det seg at hun ble mobbet, og etter et halvt år måtte vi ta henne ut. Det var ubehagelig for barna. Bjørn Egge ble også forsøkt vervet av KGB. Og der kommer en sånn snuppe inn der med et lårkort skjørt, som kommer og setter seg ved siden av meg. Og hun sier: akk ja, så heldige dere er som kan få lov til å reise.
Tenk på stakkars meg, jeg er ensom bestandig. Og så fikk jeg telefonnummeret, ikke sant? jeg bor på den adressen, og så videre. Men hun gjorde så godt hun kunne. Etter krigen dukket det jo opp flere avskygninger av fredsforeninger og sammenslutninger. Og de tok monopol på dette fredsbegrepet. Jeg gikk ikke i klinsj, men jeg gikk i dialog. Det er jo vi som har slåss i fem år. At de kan takke oss for at det er fred. så dere kan ikke bare hive oss på dynga.
Men jeg skjønner altså at de vil gjerne, de er imot bruk av våpen. Ja, men det er jeg også. Jeg liker ikke å bruke vold. Men når det gjelder å bevare våre grunnleggende verdier, da er vi nødt til å stille opp.
Fredsarbeidet og Roger Fisher
Egge ble svært interessert i konkret fredsarbeid, og kom i kontakt med Roger Fisher ved Harvard, som hadde forsket på bruk av tredjepart i fredsforhandlinger. Det som mange års forskning hadde kommet frem til, var altså at når to stater er i krig, så er det så vanskelig, for når de møter hverandre, så er de i prinsippet forpliktet til å skyte hverandre, ikke sant? For de er jo fiender. Så Roger Fisher sier altså at da må vi få dem sammen i samme rom, og så må du forsøke å få i gang en samtale.
Og så er det ikke diskusjon om det ene partens løsning, eller den andre partens løsning. Nei, løsningen gis av den tredjeparten. Så han legger frem et utkast, og så gir de andre sitt besyv med i laget. Så jeg tok det for meg, og så tok jeg da dette med opplæringen, hvordan lærer du opp soldater som har lært å drepe og lemleste i en krig, hvordan lærer du dem til å få altså kontrollen over seg selv, når du ikke får lov til å besvare ilden — det er ikke så helt lett.
Så da jeg kom hjem, satte jeg i gang, altså da arbeidet sammen med Fredsforskningsinstituttet, med forskningen på dette, og vi kom jo opp med et program på hvordan du skal trene folk, og også hvordan da politikerne skal bli seg selv bevisst hva det er å sende folk ut på vegne av en internasjonal organisasjon.
Regel nummer åtte
Det hender jo at man blir uenig i ekteskapet, så en dag så sier min kone til meg, du begynner å bli tunghørt, gutten min. Du begynner å bli gammel. Er jeg tunghørt? Hva er det du snakker om? Det er du som bare mumler i skjegget. Det er ikke mulig å høre hva du sier. Og så tenkte jeg, nå er det en konflikt som eskalerer her, hva skal jeg gripe til? Og tenkte jeg, rule number eight, det er, du skal alltid snakke om objektive kriterier, altså objektive kriterier.
Du skal ikke si at noe er tungt eller lett, du skal si hvor mange kilo eller tonn, ikke sant? Ikke om det er langt eller kort, det skal være kilometer eller meter, så de snakker om den samme tingen. Nede på Rikshospitalet er det noe som heter audiologisk laboratorium. Kan vi ikke gå ned der, og så kan vi høre, for jeg synes at du begynner å bli litt tunghørt, men la oss ikke bli uvenner om det, la oss prøve rule number eight.
Så dro vi ned der, og så var vi tatt inn i sånne kabinetter, hvor de kjørte høye lyder som vi ikke hørte, og lave lyder som vi ikke hørte, og så kom vi ut, og så hadde vi akkurat lik kurve, ikke sant? Begge to lå da på det som var normalt for alderen, og da hadde vi greid å unngå en krise i ekteskapet.
Foredraget på Chateau Neuf
I 1972 ble Egge utnevnt til sjef for forsvarets pressetjeneste. Og så var det noen som sa at jeg var godt tilpasset for det der, for jeg var jo en av de få offisere som også hadde hatt kontakt med fredsbevegelsen. etter de retningslinjer som Roger Fisher ga: at du skal ha dialog — du kan godt være dypt uenig, men du må kunne snakke med dem. Og jeg hevdet at det var jo vi som gjennom fem års krig sørget for at vi fikk fred.
Hvorfor skal dere skjelle oss ut for at det er vi som lager kriger og så videre, så jeg var veldig ergerlig på det der. Jeg ble kalt opp til forsvarssjefen en dag, og han sa: jeg har fått en frekk henvendelse her fra ML-erne, AKP (m-l), om jeg vil holde foredrag på Chateau Neuf. Så da skal jeg gå dit, og så skal jeg bli kastet råtne egg og råtne tomater på, det finner jeg meg ikke i. Ja, men, sa jeg til generalen, at hvis vi skal tåle å bli skutt på med skarp ammunisjon, så må vi tåle noe sånt med råtne egg og råtne tomater, så kan vi ta på en gammel dress da.
Vi må ikke skygge unna for det. Da kan du gå da, sa han. Og så dro jeg dit ned, og da var det 600 mennesker i salen. Og du kunne høre en knappenål falle i gulvet, så stille var det, og disse der så på meg som hovedfienden, og de fulgte meg med blikket. Så gikk jeg opp på podiet da, så var det ganske varmt der, og så tok jeg av meg jakka og slengte den bort på en krok og sa: Jeg skal hilse fra juntaen på Huseby. De lever og har det bra.
Og så brølte de sånn, — de tok den! Så hadde jeg fått nedgradert fra etterretningstjenesten en del bilder av basene på Kolahalvøya, som de aldri hadde sett, jeg ville bare vise dere litt av hva som er realiteten. Så de kunne se basene der, og atombåtene der, og så videre. Det var så stille det kunne være.
Kommandant på Akershus festning
I 1980 ble Bjørn Egge kommandant på Akershus festning. Ja, det var jo da den siste jobben jeg hadde i aktivtjeneste, fra 1980 til 1983. Da gikk jeg jo av med pensjonen da. Da var jeg da vertskap hver gang det var utenlandsbesøk, og kongen eller regjeringen skulle holde en middag for disse. Da var det alltid et medlem av regjeringen, statsministeren, det var en statsråd, som var offisielt vertskap, og så var det kommandanten, og hans kone, som da var visevertskap.
Vi hadde alt arbeidet med å ordne den tilstelningen, men det var jo veldig artig å møte alle disse personlighetene. Og jeg ble da og til kalt opp til kong Olav da, og fikk høre det hvis det var noe han ikke likte. Det var en vinterdag, vanvittig kaldt, og så skjønte jeg at det var et eller annet, og så hadde jeg på følelsen at det var et eller annet som var galt. så sa han: kommandant, kom her, så sa han. Og så pekte han på en gardist som sto nede foran skilderhuset med blå, fiolette, rødgrønne ører.
Så han sier meg, er det noen militær øvelse dette, å fryse av seg ørene? Sier kong Olav. Nei, Deres Majestet, vi har tenkt veldig mye på dette, men vi tør ikke gå imot reglementet, for det er skrevet under av Deres Majestet selv. Finn på noe glupere. Så han hadde liksom da, følelsene med seg for disse gutta, som da skulle stå der og fryse. Og da laget vi denne lua i samme farver som uniformen, og med gardemerket. Så de fikk lov da, når det blir kaldt, å trekke ned disse øreklaffene.
President i Norges Røde Kors
I 1981 ble Bjørn Egge president i Norges Røde Kors. Her fikk han bruk for sine språkkunnskaper og internasjonale nettverk. Det jeg er stolt av, at jeg har fått den internasjonale Røde Korsbevegelsens høyeste utmerkelse, nemlig Henry Dunant-medaljen. Og det er, den henger høyt. Medaljen fikk han for sitt årelange arbeid for fred, fredsmegling og fredsforskning. Et annet mektig verv fikk han som president for Verdens veteranforbund, en organisasjon med 27 millioner medlemmer.
Det er altså da grunnlaget for hele tankegangen i World Veterans Federation, altså at vi skal bruke tidligere veteraner som da er villige til å kjempe for freden på en skikkelig måte.
Holocaustsenteret og De hvite busser til Auschwitz
Bjørn Egge ivret også for opprettelsen av et minnesenter for jødenes lidelse under andre verdenskrig. Det at jeg var den som plantet ideen om holocaustsenteret på Bygdøy, i Quislings gamle residens. Jeg har jo vært med i ledelsen av Hvite busser til Auschwitz. Vi har hatt over 100 000 ungdommer i løpet av de siste tolv årene, som da har blitt grundig satt inn i... Hvis du begynner å leke med nazismen, så begynner det som en lek, og så ender det opp i gasskammeret.
Nazismens farer opptok Bjørn Egge til det siste. Få uker før sin død var han med de hvite bussene til Auschwitz.
Tilbakeblikk
Bjørn Egge døde 25. juli 2007, nær 89 år gammel. Jeg ser tilbake på mitt liv, at alt det dumme jeg har gjort, det ville jeg sikkert gjort om igjen. Men det er en ting som jeg virkelig angrer på. Det jeg angrer på, er at jeg ikke var nok sammen med barna da de var små. Det gikk så fort. Og så var det dette at jeg kunne en del språk og sånt, og så ble det sånn at du må reise dit, fordi du kan det der. Og så var du stolt da, vet du, for du fikk jo en ekstra stjerne og sånt, og så reiste du, og barna ble hjemme, overlatt til kona.
Og det var jo... Jeg gikk glipp av veldig mye der, altså. Jeg er ikke så veldig stolt av meg selv, for jeg ville nok gjerne... Hvis jeg kunne styrt mer i verden, ville jeg nok gjort mye mer. Men en viss følelse av at jeg har vært med og dyttet i riktig retning, den kan jeg jo ha.