Bjørn Egges humanitære arbeid vokste direkte ut av krigserfaringene. Da han kom tilbake til Oslo 27. mai 1945, meldte han seg samme dag inn i Norges Røde Kors. Nesten fire tiår senere ble han organisasjonens president. Mellom disse punktene utviklet han et livssyn der militært forsvar, humanitærrett og fredsarbeid var deler av samme ansvar.
Fra reddet fange til Røde Kors-president
De hvite bussene ga Egge en konkret erfaring av hva en humanitær organisasjon kunne bety når statssystemer brøt sammen. Redningen skapte en varig takknemlighet, men også en forpliktelse. Han ønsket å bidra til at andre fikk beskyttelsen han selv så lenge hadde manglet.
Egge ble valgt til president i Norges Røde Kors i 1981 og satt til 1987. Vervet kom mens han fortsatt var yrkesoffiser. For ham var det ingen selvmotsigelse: Forsvaret skulle verne demokratiet mot angrep, mens Røde Kors skulle redusere lidelse og beskytte mennesket i krig.
Humanitærrett og Genèvekonvensjonene
Som Røde Kors-president arbeidet Egge med internasjonal humanitærrett og Norges forhold til tilleggsprotokollene fra 1977 til Genèvekonvensjonene. I 1987 skrev han om temaet i International Review of the Red Cross. Han la vekt på at regler for krig ikke gjør krigen god, men begrenser lidelse og beskytter mennesker som ikke deltar i kamphandlingene.
Egne erfaringer ga spørsmålet en særlig tyngde. Som ordinær krigsfange hadde Egge i en periode et vern etter krigens regler. Som Nacht und Nebel-fange ble han fratatt dette vernet og forsøkt gjort usynlig. Forskjellen var ikke teoretisk; den handlet om liv, død og menneskelig verdighet.
Frivillighetens uavhengighet
Egge mente frivillige, ikke-statlige organisasjoner kunne handle der offentlige systemer ble bundet av politiske hensyn eller organisatorisk treghet. Samtidig måtte Røde Kors bevare sin uavhengighet og arbeide etter humanitære prinsipper, også når konfliktene var politisk vanskelige.
Veteraner som fredsarbeidere
Etter krigen engasjerte Egge seg i spørsmålet om hva soldater gjør når krigen er over. Han mente veteraner hadde en særlig troverdighet i arbeidet for fred fordi de kjente krigens pris. Dette ble et hovedspor i hans internasjonale virksomhet.
I 1991 ble han visepresident i World Veterans Federation. Fra 1994 til 1997 var han president, senere ærespresident. Organisasjonen samlet veteranforbund på tvers av tidligere frontlinjer og arbeidet med fred, rehabilitering og veteraners rettigheter.
Tidsvitne og formidler
Egge var en viktig støttespiller og høy beskytter for Hvite Busser. Han støttet reisene som lot ungdom møte konsentrasjonsleirenes historie på stedene der den hadde skjedd. For ham var kunnskap om Holocaust og nazismen en del av demokratiets beredskap.
Han var også blant initiativtakerne til det som ble Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter på Bygdøy. I foredrag og intervjuer advarte han mot at totalitære bevegelser ofte begynner i det små – gjennom mobbing, avhumanisering og aksept for politisk vold.
Vi må atter stille opp til forsvar av grunnleggende menneskerettigheter.
Bjørn Egge, tidsvitneintervju for Hvite Busser
Forsoning uten glemsel
Egge skilte mellom et folk og et forbrytersk system. Han avviste hat mot tyskere som folk, men fastholdt et sterkt oppgjør med nazismen. Forsoning krevde etter hans syn både historisk sannhet og vilje til å samarbeide med demokratiske krefter.
Henry Dunant-medaljen
I 2005 mottok Egge Henry Dunant-medaljen, den høyeste utmerkelsen i den internasjonale Røde Kors- og Røde Halvmånebevegelsen. Medaljen oppsummerte mer enn seksti års tilknytning til Røde Kors og et livslangt arbeid for humanitærrett, fred og menneskeverd.
Hovedkilde: Bjørn Egge – A Warrior for Peace, særlig s. 307–339; International Review of the Red Cross; Hvite Busser; Store norske leksikon.
Historiske fotografier
