Bjørn Egge (1918–2007) var generalmajor, krigsveteran, etterretningsoffiser og humanitær leder. Livet hans strakte seg fra en urolig barndom og dramatiske krigsår til sentrale oppgaver i Forsvaret, NATO, FN, Norges Røde Kors og den internasjonale veteranbevegelsen. Gjennom alt gikk en tydelig idé: militært forsvar, humanitær innsats og arbeid for fred var ikke motsetninger, men ulike måter å beskytte menneskeverdet på.
Oppvekst mellom steder og samfunn
Bjørn Egge ble født 19. august 1918 i Kristiansand. Foreldrene var sivilingeniør Harald Johansen Egge og Ragnhild Astri Heggemsnes. Familien flyttet ofte, og Bjørn vokste blant annet opp i Oslo, Bodø og Flekkefjord. I 1929 reiste familien til USA, men børskrakket samme høst ødela grunnlaget for et nytt liv. Faren tok arbeid i Bolivia, mens moren og barna vendte tilbake til Norge med hvalkokeriet C.A. Larsen.
I erindringene beskriver Egge 1920- og 1930-årene som preget av trang økonomi, skoleskifter og konflikt. Som femtenåring ble han tatt ut av skolen og sendt til arbeid i molybdengruven i Sirdal. Senere fulgte tre år til sjøs som dekksgutt. Han tok skoleeksamener som privatist og begynte deretter verneplikten i Hans Majestet Kongens Garde.
Soldat i 1940
Sommeren 1939 søkte Egge militær utdanning. Dårlig fargesyn stengte veien til Sjøkrigsskolen, men han kom inn ved Befalsskolen for Ingeniørvåpenet. Da Tyskland angrep Norge 9. april 1940, ble utdanningen brått avløst av krig. Han deltok i kampene ved Stryken og Harestua og videre nordover i Gudbrandsdalen.
Etter kapitulasjonen deltok Egge i motstandsarbeid. I 1941 ble han arrestert og avhørt av Gestapo i Mo i Rana, men løslatt. Den 3. oktober samme år kom han seg over til Sverige. Der meldte han seg til den risikofylte operasjonen som skulle føre de norske kvarstadskipene fra Göteborg til Storbritannia.
Kvarstadskipene og Nacht und Nebel
Egge gikk om bord i D/S Charente som matros og maskingeværskytter. Under utbruddsforsøket 1. april 1942 ble skipet stanset av tyske sjøstridskrefter. Mannskapet senket selv skipet, men alle ble reddet opp og tatt til fange. Egge ble først internert i Hindenburg-Lager i Frederikshavn og deretter i Marlag und Milag Nord og Rendsburg.
I 1943 ble han overført til Sonnenburg som Nacht und Nebel-fange – en kategori som skulle få mennesker til å forsvinne uten spor. Atten måneder i Sonnenburg ble preget av sult, sykdom, tvangsarbeid og mishandling. Av 151 kvarstadfanger døde 43 i Sonnenburg eller andre leirer. I november 1944 ble de overlevende ført vestover i kuvogner og endte i Sachsenhausen.
Våren 1945 ble Egge hentet ut gjennom aksjonen De hvite bussene, ledet av Folke Bernadotte og svensk Røde Kors. Han kom tilbake til Oslo 27. mai. Samme dag meldte han seg inn i Norges Røde Kors – en organisasjon som senere skulle bli en hovedarena for hans livsverk.
En ny start i Forsvaret
Etter hjemkomsten vurderte Egge å reise til sjøs igjen, men ble tatt opp ved Krigsskolen. Han ble uteksaminert i 1947 og gikk direkte til tjeneste som adjutant for forsvarsminister Jens Christian Hauge. Der fikk han nærkontakt med oppbyggingen av etterkrigstidens norske forsvar, Stortinget og sentralforvaltningen.
I 1949 tjenestegjorde han i Tysklandsbrigaden. Han fullførte den franske stabsskolen École d’État-Major i 1951 og ble året etter rekruttert til Forsvarsstaben/E, forløperen til dagens Etterretningstjeneste. Der arbeidet han i seksten år, fra 1952 til 1968, i flere funksjoner.
Kongo, Moskva og NATO
Et av de mest dramatiske oppdragene kom da etterretningssjef Vilhelm Evang spurte om Egge ville bli etterretningssjef for FN-styrkene i Kongo. Dag Hammarskjöld hadde ønsket en offiser fra et nordisk lands etterretningstjeneste. Oppdraget plasserte Egge midt i et nytt og krevende forsøk på internasjonal fredsbygging. Han kom også tett på hendelsene rundt flystyrten ved Ndola i 1961, der Hammarskjöld omkom.
Etter språkstudier i russisk ble Egge norsk forsvarsattaché i Moskva fra 1965 til 1968. Tjenesten ga ham førstehåndskunnskap om Sovjetunionen midt under den kalde krigen. Deretter arbeidet han ved Forsvarets forskningsinstitutt og studerte internasjonal konfliktløsning ved Harvard University.
Fra 1972 til 1976 ledet han Forsvarets presse- og informasjonsavdeling. Egge mente et demokratisk forsvar måtte forklare seg åpent og tåle kritiske spørsmål. Fra 1976 til 1980 var han nestkommanderende ved NATO Defence College i Roma. Han avsluttet den militære karrieren i 1983 som generalmajor og kommandant på Akershus festning.
Røde Kors og veteranbevegelsen
Egge ble valgt til president i Norges Røde Kors i 1981 og hadde vervet til 1987. Han arbeidet for internasjonal humanitærrett, Genèvekonvensjonenes tilleggsprotokoller og en sterk, uavhengig frivillig sektor. I 2005 mottok han Henry Dunant-medaljen, Røde Kors- og Røde Halvmånebevegelsens høyeste utmerkelse.
I World Veterans Federation ble han visepresident i 1991 og president fra 1994 til 1997, senere ærespresident. Han var også en sentral støttespiller for Hvite Busser og blant initiativtakerne til det som ble Holocaustsenteret på Bygdøy. Egge brukte egne krigserfaringer til å advare nye generasjoner mot totalitære ideologier, vold og avhumanisering.
Et livssyn formet av krigen
Egge sa selv at han aldri ble ferdig med krigen. Men han forsøkte å omforme erfaringene til praktisk arbeid for fred. For ham handlet forsvar om mer enn våpen: det handlet om demokratiske institusjoner, internasjonalt samarbeid, humanitærrett og respekt for hvert enkelt menneske.
Bjørn Egge døde i Oslo 25. juli 2007, 88 år gammel. Han ble begravet på statens bekostning. Etter seg etterlot han en omfattende offentlig innsats – og et tydelig budskap om at frihet og menneskeverd må forsvares på nytt av hver generasjon.
Hovedkilde: Bjørn Egge – A Warrior for Peace, 3. utgave, Leif Høeghs Stiftelse, 2012, særlig s. 13–16, 21–339. Supplert med Store norske leksikon og Hvite Busser.
Historiske fotografier
